Kirkegård

I dag har jeg vært på kirkegården og ryddet litt opp på to graver. På den ene fikk jeg satt ned noen friske påskeliljer, på den andre fikk jeg ikke gjort så mye mer enn å rydde litt. Jeg tenker å ta en tur dit litt senere. Kirkegårder gjør noe med meg. Det er noe med roen, stillheten og fred til å finne fram fine minner. Da vi skulle gå, fant jeg dette motivet ~ en grav som ingen lengre følger med og dermed har stenen blitt plassert til destruering. Det er trist, samtidig så vakkert. Livet går videre... Jeg savner deg hver eneste dag så det gjør fysisk vondt. Samtidig samler jeg på alle de gode minnene og er sjeleglad for at jeg også har så mange gode smile-minner om deg. Snart er årsdagen her og det kommer til å gjøre vondt. Men jeg kjenner også en ro rundt det... Forstå det den som kan.

Negativitet og mørke tanker

Jeg lurer litt på hvor dette svarte Dyret kommer fra... Hvorfor det spiser deg opp og hvorfor søndagene er verst. Jeg lurer på hvorfor jeg lar meg rive med og dras ned sammen med deg og det svarte Dyret, hvorfor lar vi det ta kontroll over tanker og følelser? Jeg prøver av og til å heve meg over det, late som det ikke får tak i meg og laller det bort. Men Dyret spiser av hjertet mitt og selv om jeg ler og fjaser det bort, så vil jeg at du skal vite at det faktisk går inn på meg. Jeg lar Dyret ditt spise av hjertet mitt og selv om jeg stritter i mot, så lar jeg meg langsomt falle nedover i mørket.

Alt er feil og det meste er galt. Det er bare svart og verden vil aldri bli bedre. Det er ikke min feil, men du lar Dyret overbevise meg forsiktig om at det faktisk er min feil og at det er mitt ansvar å rydde opp i det - finne fra buret og låse Dyret ditt inne. Når det er mørkt og langt til toppen, så lurer jeg på om det var jeg som presenterte deg for Dyret... Om det opprinnelig var mitt Dyr. Jeg har båret det med meg hele veien, men det var mitt. Du var flink til å sette det i bur før, men nå virker det som om du ikke får det til. I stedet sender du det rett til meg. Jeg vet ikke hvordan du selv har det når du har overlatt Dyret til meg - om det får deg til å føle deg bedre. Og om du føler deg bedre, så skal jeg passe på Dyret ditt. Jeg skal holde det i buret og passe på at det ikke spiser av hjertet ditt. Men om det ikke gjør deg bedre, så foreslår jeg at vi sammen går ut i skogen og slipper Dyret løs der. Vi må gå så langt at Dyret aldri finner veien tilbake til oss. Ikke til deg, og ikke til meg.

Jeg tror kanskje det er den aller beste løsningen.... Kanskje.

Verden i dag

Jeg har laget meg en ny og mer generell blogg der jeg skal synse over verdensproblemene. Men jeg liker denne og vil opprettholde den for de mer personlige refleksjonene. Så da får man gjøre noe med det. I dag er det fredag. Den besteste dagen i uka. Jeg har stresset litt på jobb, jeg har vært på en noe utmattende veiledning - men den har også gitt meg uendelig mye å tenke på og reflektere over med tanke på jobb. Så kommer jeg hjem til et nyvasket hus, takket være mammaen min som faktisk er veldig ok innerst inne. Det er hennes rare måte å vise meg at hun faktisk er glad i meg, så jeg får ta det for nettopp det. Alt er på en måte fint og ligger til rette for en finfin helg. Så - ut av det blå sier det *pang*. En "feil" kommentar fra meg, surmuling fra en mann og så har man det gående. Jeg får ikke tak i den jeg vil ha tak i, og når jeg får tak så får jeg beskjed om at jeg allerede har ødelagt dagen til dette mennesket. Jeg fatter og begriper ikke hvordan jeg faktisk får det til. Å skape så mye kaos og distress rundt meg. Jeg burde ha vært i eksil på en øde øy med ødeleggelsene mine. Så kunne jeg sullet rundt i kaos-verdenen min der mutters putters alene.

Det er fredda, den skulle bli fin. Det gikk ikke sånn i dag. Men i morgen er det en ny dag, forhåpentligvis med sol, cava, fine venner og kollegaer. Det bør bare bli bedre enn i dag

En liten smell

Jeg har gått på en ørliten smell etter en flink flink uke. I dag har jeg spist pizza. Og jeg har spist smågodt. Men jeg kjenner uansett at det kan jeg overleve.

Men det var ikke det jeg ville si noe om. Jeg vil fortelle om en fantastisk mann jeg fikk gleden av å høre på i dag ~ Per Fugelli. Han snakket om helse, psykisk sykdom, arbeidsglede og andre viktige ting. Han hadde en helt fantastisk formidlingsevne og trollbandt meg fullstendig. Jeg har ikke opplevd en sånn fascinasjon siden jeg første gang hørte Erik Sigsgaard - min virkelig store mentor.

Jeg har tenkt på det Per Fugelli fortalte i hele dag. Det brant seg inn og endret min tankegang bittelitt. Sånne mennesker er så viktige og jeg blir virkelig glad hver gang jeg er så heldig å møte sånne mennesker. Det er sjelden, men viktig. Og så skulle jeg faktisk oppleve det på en NAV-konferanse. Hvem skulle trodd.....

Vennskap

Hva er egentlig vennskap? Jeg trodde jeg hadde noen regler og retningslinjer i hodet mitt for hva en god venn - gjerne en bestevenn skulle være for noe. Men nå må jeg tenke litt og kanskje revurdere om jeg er kravstor og rett og slett har tenkt helt feil.

Jeg føler for å si noe om hva jeg mener en god bestis skal være.
~ Se meg! Vær så snill. Se når jeg har det vondt, se når jeg er glad. Det er kanskje ikke så veldig viktig hva som egentlig er årsaken, men bare se meg. Bare vær der og vis meg at jeg faktisk ikke er alene.

~ Ikke tråkk på meg. Ikke fortell meg at jeg er dum, teit og le av ting som du vet er viktig for meg. Ikke få meg til å føle meg liten. Du skal løfte meg opp og vise meg at jeg er viktig, flott og ar du faktisk setter pris på meg. Det er ingen konkurranse og nok er faktisk nok.

~ Vis meg at du tenker på meg. Sånn av og til. Send meg en sms med et smilefjes eller en txt når du opplever noe som du vet at jeg skjønner. Jeg har en venninne som er fab på det området. Hun kan sitte på banen og irritere seg over bagateller (i vanlige menneskers hode). I vårt hode er dette en felles erfaring og jeg skjønner alltid umiddelbart hva hun mener. Og så ler jeg når jeg får disse txt'ene. Hun er virkelig herlig.

~ Still opp for meg når jeg har det vondt. Uten å mase. Bare vær der.

Jeg kunne skrevet sidevis og tenkt så høyt at øreklokker hadde vært en nødvendighet. Men jeg skjønner at i enkelte situasjoner, så er vennskapet en lang enveiskjørt gate og at man kanskje burde sette bilen i revers for å unngå stoppskiltet der fremme. Men så prøver man. Og prøver. Og prøver. Og blir så forbanna lei seg for at man ser at man faktisk er den eneste som gir.

Det er faktisk ikke greit lengre.

Motsetninger

Av og til blir jeg fryktelig tatt på sengen. Etter å ha skrevet forrige innlegg, skulle jeg plutselig oppleve det stikk motsatte. Og det satte meg litt ut. Et menneske jeg setter stor pris på, valgte å legge hele kortstokken på bordet for meg og være så bunn solid ærlig med meg at jeg omtrent fikk tårer i øynene av det vedkommende fortalte. Det var veldig stor risiko for at jeg skulle bli kjempesint av det som ble fortalt. Og det var tydelig at vedkommende fryktet dette, da budskapet ble framført med skjelvende stemme. All fornuft i meg ropte til meg at jeg måtte bli sint, reagere kraftig og omtrent ta tak i mennesket og riste det til solid realitet. Men jeg ble såpass satt ut over ærligheten at jeg reagerte stikk motsatt. Med å smile, støtte og si at dette kommer faktisk til å gå bra. Jeg er litt usikker på det siste, sånn om jeg skal være helt ærlig. Men jeg tør ikke noe annet enn å håpe at dette kommer med en god og lykkelig løsning. Jeg ser selv hvor banalt og naivt det ser ut. Men dette mennesket trenger min støtte og tro. Og jeg er så vanvittig glad og ydmyk over ærligheten. Og jeg vet hvor mye det kostet å være så ærlig. Jeg kan visst nemlig være litt skummel når det kommer til sånne ting. Litt uberegnelig.

Men det gjorde godt å se lettelsen i øynene. Høre at stemmen sluttet å skjelve. Og se et forsiktig smil. Samt høre forsikringene om at dette måtte løse seg. Jeg vet ikke helt. Men du betyr så uendelig mye for meg (selv om jeg egentlig ikke er flink nok til å si det høyt). Så jeg kan ikke annet enn velge å tro på deg. Tro på at du vil fikse dette. Tro på at du kan klare det. Du er så sta og vanskelig at om du velger å snu staheten til noe positivt, så skal jeg velge å støtte deg hele den kjipe veien.

Du er så fin, sånn innerst inne. Jeg er så gla i deg. Du betyr så mye, selv om du ikke tror på det selv. Du kan klare dette!!


Keep the faith!

Burde burde

Litt hverdagsbetraktninger....

Jeg har et problem. Jeg klarer ikke fokuserer på det jeg faktisk gjør - kun på det jeg ikke gjør. Jeg planlegger haugevis med aktiviteter til helgen. Jeg skal vaske, bake, rydde, handle, ommøblere, redde verden, måke snø og du verden. Men dette klarer jeg selvsagt ikke. I stedet så blir jeg lei meg og grinete for alt jeg ikke får gjort. Jeg stresser rundt og søndagene blir rett og slett et mareritt fordi jeg stresser sånn. Jeg gjør jo en hel masse greier.... Men jeg klarer ikke se det.

I dag - for eksempel har jeg gjort følgende:

- Lagd frokost. Med egg og lys og you name it
- Hengt opp pepperkakehjerter i vinduene
- Ryddet på kjøkkenet
- Skiftet på sengen til Ungen
- Ryddet rommet til Ungen og på gjesterommet
- Ryddet på badet
- Satt på en maskin med klær
- Ryddet i kjøleskapet
- Gjort ferdig noen julegaver

Men dette ser jeg ikke. Jeg ser bare alt jeg ikke har gjort. Hvorfor blir det sånn? Hvorfor skjønner jeg ikke at helgen er mer enn bare burde burde?

Avskjed og flytting

Jeg er på vei nordover igjen. Det er grusomt rart. Jeg har hatt siste arbeidsdag og vi klarte ikke engang si hadet. Vi utsatte det til mandag. Det er snørr og tårer og jeg tenker nok en gang hvor nært jeg knytter meg til mennesker jeg har rundt meg. Jeg har tråkket på den jobben i ett år og satt mine spor. Og så skal jeg bare dra. Forlate alt jeg har vært med å bygge opp og se på at noen andre overtar. Det føles rart og kanskje litt feil?

Og så er det her hjemme. Forlate et menneske som betyr forferdelig mye for meg. Som jeg har grått med, ledd med, irritert vettet av meg over og samtidig blitt så uendelig glad for de små ting hun gjør for meg. Det gjør faktisk vondt. Veldig vondt. Jeg tar meg i å se de bittesmå ting. Hvordan skal du komme deg opp om morgenen? Hvem skal vekke deg når du sovner på sofaen om kvelden og hvem skal henge opp nyvaskede klær? Hvem skal dra deg ut i verden og hvem skal klage til deg over at hun er sulten, men ikke kan lage mat? Hvem skal passe på at jeg ikke overspiser sukker, hvem skal kjefte på meg når jeg spiser potetgull og hvem i huleste skal parkere volvoen sin klint oppi min sånn at jeg ikke kommer meg ut med min? Hvem skal spille drittmusikk for meg og lære meg om rare gangster-thugs nå?

Verden fortsetter å spinne rundt og vi møtes igjen. Fort, ofte, plutselig og veldig! Det er helt sikkert. Snart og voldsomt. Vi klarer dette - som vi har klart alt annet. Håper jeg.

Tenk opp og ikke ned! Plutselig hyler vi "Sulplaaaiis!!"

Briller

Jeg bruker briller. Det vil si - det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg bruker nemlig linser. Jeg hater brillene mine. Ikke utseendet, jeg ser egentlig ganske intellektuell ut med briller. Men jeg hater følelsen. Av å miste sidesyn, de sitter løst og jeg liker de ikke. Jeg liker ikke briller i regn, da dugger det. Jeg liker ikke briller i sol, da kan jeg ikke bruke solbriller. Jeg liker ikke briller på jobb, da er de i veien for herjelek med ungene. Jeg burde hatt en kontorjobb i en overskyet verden. Da kunne jeg faktisk brukt briller hver eneste dag.

Sommer og eksamen

Nå er det nesten bare en uke igjen til siste eksamen - Ledelse og Organisasjon. Det gjør meg litt svett, men samtidig så er det bare å ta seg selv i nakken og gjøre det som gjøres må: LESE! I dag har det vært sommervarmt i Asker og det betyr at jeg kunne sitte ute med nesen i boka. Det funket, til tross for en hel armada med unger på trampolinen bak ryggen min. Men jeg fikk litt over 2 supereffektive timer så nå stiger motet litt igjen.

Jeg har også registrert meg på Twitter i dag. Jeg trenger egentlig ikke flere sånne nettsteder å holde styr på - Facebook holder egentlig. Men så er det jo litt kjekt å følge noen av de jeg liker best. Hva holder de på med i livet?

Jeg tok et stort steg i dag og sendte en sms til en god venninne jeg har mistet litt kontakten med. Det var en god idé for jeg fikk meget positiv respons tilbake. Så i morgen skal vi catche opp på telefonen. Jeg er litt glad for at jeg tok det skrittet. Man skal følge magefølelsen på sånne ting! Life's too short og så videre.

Dagens ord

På kirkegården i natten. En barnegrav - så nydelig og fin. Og der står følgende ord som smeller rett i magen:

Se ned til oss og smil.

Det sier så mye om å se positivt på sorgen - og alt det andre. Om å hente fram uante krefter og styrke til å se smilet når alt er som mørkest i verden. Jeg lærte uendelig mye av disse minuttene på kirkegården. Det handler om å se lyset, smilet og de bittesmå håpene. Smil, liksom.

Sliten

Jeg er sliten. Jeg har vondt i kroppen og jeg mistenker at det er psyken min sin feil. Igjen. Jeg sover elendig, jeg er sur igjen, jeg har fysisk vondt og jeg tenker mer enn hodet har godt av. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Finnes det en øde øy hvor jeg bare kan rømme - sitte der under det ene palmetreet og se ut på store havet. Uten å tenke på penger, følelser, folk og livet? Tenk å bare kunne leve et blondine-liv der det eneste som betyr noe er når håret skal blekes neste gang, hvordan man skal få råd til ny bukse og om man skal drike gin eller vin på lørdag. Er det for mye forlangt å bare leve uten tanker og bekymringer til enhver tid? Eller er det rett og slett sånn det er å være voksen?

Den som hadde visst det da man satt som ung fjortiss og trodde at verden kom til å gå under på grunn av alle verdensproblemene. Kanskje man hadde levd mere da?

Ut på tur - igjen

Da er jeg straks på vei igjen. Denne gangen langt ut i det blå. Siden det fortsatt er en godt bevart statshemmelighet hvor vi skal, så tør jeg ikke engang nevne det her. Men pokker så bra det blir. Jeg trenger pass, og jeg gleder meg som en unge. Jeg har oppmøte om 3 timer og har enda ikke begynt å pakke. Men jeg begynner å bli rutinert i den saken nå, så det skal nok gå.

Ute henger tåka tjukk og det striregner. Det blir godt å rømme herfra. Det er 7 varme ute og det er jaggu ikke varmt, ass. Mp3-spilleren er oppdatert, kjolen er vasket (men oi - ikke strøket) og alle hjerter gleder seg. Nå mangler bare å få greiene i en bag, dusje og stæsje litt og vips: Off I go.

Endelig frisk igjen

Formen er stigende, til tross for lite søvn i natt. Ikke vondt i hodet i dag. Ikke nevneverdig i alle fall. Så dagen har blitt brukt godt.

Har vært i byen og kjøpt årets bikini og en nydelig hvit 50-talls inspirert kjole som satt som et skudd. Juhu. Den skal luftes neste helg. Vær sikker. Så har jeg fårr ryddet og vasket litt i heimen og gudene skal vite at det trengs. Så det prosjektet må bare fortsettes i morgen.

Dagen ble avsluttet med tur. Har stilt skrittmåleren på litt lengre skritt og gikk en times tur i fine været. Resultat? 5.039 skritt. Fader så deilig. Jeg liker disse kveldsturene.

Onsdag reiser jeg til Oslo. Det trengs, kjenner jeg. Gleder meg som en unge. Det kommer til å bli så fint, tror jeg.

Dagens sang: Kurt Nilsen - Don't have what it takes.

Fredag igjen

Jeg er fortsatt syk, men nå tror jeg at jeg er på bedringens vei. Juhu, liksom. Har barnevakt i kveld, men jeg orker ikke tanken på å bevege meg ut av huset. Nå venter jeg på middag. Eller kanskje jeg skal si frokost/lunsj/middag/kvelds? Og klokken er tross alt 21:00.

Dagen har blitt brukt på følgende:

Kl. 09:10 - våkner. Ned for litt å drikke, samt en røyk
Kl. 09:30 - tilbake i senga. Ser Supervoksen. En rævva fjortiss-film full av dårlig moral
kl. 11:30 - ut av senga og i dusjen. Det trengtes jaggu

Utover dagen: Mye pc, spill, forum og nettaviser

Videre: Siste episode av The L Word sesong 4. Hulk.

Laster en del musikk. Prøve å rydde på mp3-spilleren. Det gikk heller dårlig.

Dagens sang: Pink - Dear Mr. President

Dagens glede: Sola skinner og jeg kjenner våren komme

Dagens panikk: Måtte klatre på gjerdet og slippe ut katten av naboens garasje. Stakkars pus

Dagens bokanbefaling: Snømannen - Jo Nesbø. Herregud så spennende.

Syk og svak.....

Jeg er ferdig. Jeg er syk. Jeg har hodepine fra Helvete og jeg har feber. Jeg blir jo så ufattelig syk når jeg først blir syk, så jeg tror neppe jeg overlever. Har sovet og sovet fra klokken 23:00 i går og til 11:30 i dag. Svetter, fryser og tror hodet kommer til å eksplodere. Og selvsagt synes jeg fryktelig synd i meg selv.

Men samtidig vet jeg jo at dette går over. Har en plan og å roe ned med noen episoder av The L Word nå, om jeg klarer å koble til.

Fredagsblues

Det er fredag. En helt vanlig en, egentlig. En av 52 i løpet av året. Jeg har vært på toppen i dag. Helt oppe i skyene. Og det på tross av en økonomisk baksmell. Jeg har betalt regninger og smilte egentlig ganske så bredt etterpå. Og jeg har klippet håret mitt. Det ble ikke så bra. Men sånn ble det og det får en leve med. Sånn kan det gå når min faste frisør går hen og sykemelder seg. Deretter gikk det egentlig nedover. Var på besøk hos mamma og pappa. Det var egentlig helt ok. Men så sank liksom humøret proposjonalt med veien hjem. Jeg vet ikke hvorfor. Det bare blir sånn og jeg skjønner faen ikke hvorfor.

Men nå er det sånn like før jeg begynner å grine-humør. Jeg orker ingenting i verden. Men så er det vel ikke så lenge til sengetid. Og i morgen er det jobb - planleggingsdag. Jeg må bare få samlet og hentet meg opp igjen. Det er fest med jobben i morgen kveld. Ta på smilet - trynet - liksom og henge med.