Tyskland

Jeg er i Kiel. Vi har tilbragt noen fine og morsomme dager i København - under åpen himmel. Det har regnet skikkelig, men det forhindret ikke oss til å sove i telt. Til og med et telt fra Jysk. Det funket som bare juling. Det var til og med nesten helt vanntett. Dagene ble brukt til shopping, Tivoli, Bakken og Christiania. Vi har hatt det finfint, til tross for en druknet iPod, en missing fotball og mye regn. Vi har minner for livet. Som da vi grillet under paraply, nye bekjentskap fra Australia og så mye trasking at det fremdeles gjør vondt i beina. Vi har kjørt berg-og dalbane. Til og med hun som sverget på at hun aldri i livet skulle gjøre det. Ungen slo løs en fortann på Bakken, men er like blid for det. Vi har spilt timevis med Nintendo DS. Super Mario ruler. 

Nå er vi altså i Kiel. Her har det regnet store deler av dagen, så vi har forholdt oss helt stille og rolig. Jeg har vasket klær, lest litt fag, spilt Nintendo og surfet villt og uhemmet på nett. Desverre er det kun en MacBook til disposisjon og den vil ikke helt det jeg vil. Den vil for eksempel ikke logge meg på msn. Jeg har hilst på Igor - en superspiller på Kiel. Jeg har frekentert all nettsidene på Verdensveven. Men jeg savner favorittene mine. I morgen må jeg nok ut av huset. Jeg planlegger å gå meg en liten tur litt senere i kveld for å få litt luft under vingene og strekke litt på beina. 

Vi har egentlig lite og ingen planer her. Bortsett fra å slappe av, besøke Kiel sentrum og Hamburg sentrum. 

Jobben stresser meg litt. Gammel jobb vil ikke slippe meg. Dermed har jeg absolutt ingenting å forholde meg til akkurat nå. Jeg svever løst mellom to jobber og jeg bare er så uendelig klar for å starte opp i Bærum. Jeg prøver å være rasjonell, men sliter litt. Jeg må tenke litt noen dager - ha litt is i magen. Så får jeg se hva jeg bestemmer meg for. 

Jobbintervju

Sent i går kveld tok jeg meg selv i nakken og satte meg ned for å forfatte noen søknader. Jeg skal flytte rompa mi sørover for å gå på skole og for å overleve økonomisk, så må jeg faktisk jobbe litt også. Vel, litt er en underdrivelse. Jeg må jobbe opp mot 100%. Så søknader ble sendt elektronisk. Og i dag - klokken 13:18 ringte en meget hyggelig styrer og ønsket meg hjertelig velkommen på intervju. 13 timer etter at jeg sendte søknad, så ringte første jobb. Det er usannsynlig deilig å føle seg verdsatt og ønsket i jobb-setting. Jeg dro selvfølgelig på intervju og ble møtt av en meget hyggelig dame som mer enn alt ønsket meg i denne stillingen. Hun var positiv, imøtekommende, voksen og engasjert. Og hun ville ha meg. Lønnen er mye bedre, hun vil legge alt til rette for meg for at dette skal fungere og det er veldig lett å bli smigret. Heldigvis er jeg såpass trygg nå at jeg hadde is nok i magen til å be om å få tenke meg om til onsdag.

Siden forholdene legges så godt til rette, så sier magefølelsen helt klart ja. Jeg kommer til å få brukt hele meg og ikke minst det jeg faktisk kan. Jeg ser positivt på dette. Jeg får en rolle. En viktig rolle. Dette føles bra. I morgen skal jeg kanskje tørre å ta noen telefoner for å be om et annet intervju, men magefølelsen for denne føles bra. Virkelig bra.

Det er virkelig godt å føle seg ønsket. I jobbsammenheng. Jeg kan noe. Jeg vil noe. Jeg er ønsket.

Ut på tur - igjen

Da er jeg straks på vei igjen. Denne gangen langt ut i det blå. Siden det fortsatt er en godt bevart statshemmelighet hvor vi skal, så tør jeg ikke engang nevne det her. Men pokker så bra det blir. Jeg trenger pass, og jeg gleder meg som en unge. Jeg har oppmøte om 3 timer og har enda ikke begynt å pakke. Men jeg begynner å bli rutinert i den saken nå, så det skal nok gå.

Ute henger tåka tjukk og det striregner. Det blir godt å rømme herfra. Det er 7 varme ute og det er jaggu ikke varmt, ass. Mp3-spilleren er oppdatert, kjolen er vasket (men oi - ikke strøket) og alle hjerter gleder seg. Nå mangler bare å få greiene i en bag, dusje og stæsje litt og vips: Off I go.

Ferdig

Jeg er teknisk sett ferdig med foreldresamtalene på jobben. I alle fall de som er fast oppsatt. Jeg har 2 igjen som har blitt utsatt, men de skal jeg nok klare å skvise inn her og der. Jeg er veldig fornøyd med egen innsats og nå skal jeg bruke noen dager på å slappe av. Ute skinner sola, jeg har byttet telefonabonnement til Telenor FriVenner så nå kan jeg snakke enda mer i fine fonen min. I natt ble det 2 timer - noe som utspant seg fra tragiske hendelser, men som utviklet seg til å bli en meget hyggelig samtale etter som minuttene gikk.

Dagens Middag: Grandiosa. Ugh. Det smaker papp.

Planer for kvelden: vaske klær, snakke i telefonen og se Cane på TV2. Litt lyst til å gå en tur, men jeg får se hva jeg får meg til. Av og til hadde det vært greit at noen sparket meg hardt i ræva.

Ønsker for nær framtid: Oslo!!

Working Class Hero II

Møtet i dag gikk over all forventning. Tro det eller ei. Jeg har mennesker som backer meg og som har tro på meg. Mennesker som faktisk synes jeg er ei ok jente. Som trives i mitt selskap og som gir meg troen på at jeg faktisk kan det jeg holder på med. Det gjør noe med humøret mitt - det gjør noe med hele verden.

Og snart er det helg. Det føles i alle fall lysere. Og det går riktige veien.

Working Class Hero

Arbeidslivet er et merkelig liv. Akkurat nå er jeg inne i en periode
som er knalltøff med
foreldresamtaler og stress rundt det. Det skjer en del snåle ting på jobb til tider som jeg sliter litt med å håndtere. Sånne "kjerring-greier" er ikke helt min greie, men plutselig føler jeg at jeg sitter midt oppi det. Med hele kroppen. Jeg blir omtalt som sur, grinete, sinna og irritert. Jeg får kommentarer som Du er så sur for tiden at jeg tør ikke snakke til deg og Hun bare gikk i sinne da jeg prøvde å snakke til henne - det er jo bare så typisk henne. Og da lurer jeg... Er dette typisk meg? Oppfatter omgivelsene meg som en sur grinebiter? Virkelig? Jeg som føler at jeg ler og sprer galgenhumor. Passer jeg ikke inn lengre? Hva er det som gjør meg så sur?

Og så tar paranoiaen over. For jeg vil ikke oppfattes som en suring. For det er virkelig ikke meg. Jo, enkelte dager. Men er det sånn jeg vil at verden skal oppfatte meg? Er det sånn jeg virkelig er?