I dag ringte telefonen med en enkel beskjed: Det blir ikke operasjon - det er for komplisert. Det kommer ett brev. Så da får man bare vente, leve og håpe på det beste. Lev litt ekstra hver dag. Ikke være så redd for å tørre og bare gjøre det man faktisk vil. Ikke stoppe, pause og engste seg. Kjør på, og håp på det beste. Jeg skal lese brevet og jeg skal muligens be om en time i Oslo for å få svar på noen uklare ting. Og så tar vi det derfra.

Uken som muligens forandrer livet....

Det har skjedd så mye og livet tok en plutselig omvei. En rutinekontroll viste at jeg har en av malformasjon i hjernen. En stor en. Over 5 cm. Og det er visst ikke helt bare bare. Karnøste kaller de det på "godt norsk". Jeg har vært en tur i Tromsø for å videofilme herligheten innenfra. En slange ble sendt inn via lysken, jeg ble pumpet full av kontrast og så videofilmet de. Mens jeg lå der og var full førlig. Vitenskapen i dag, altså. Torsdag 14.februar - på selveste Valentinerdagen, ble jeg oppringt av OverNevroKirurg i Tromsø som kunne fortelle at dette var ikke bare bare. De vet ikke helt hva de skal gjøre med meg, men de vet at dette er kompliserte greier. Nå snakkes det om hva som er minst risikofylt, ikke om det er risikofylt. Nevrokirurger i Oslo, Bergen og Tromsø skal snakke sammen og se film. Og så skal de finne ut av hva, hvem, hvor og hvorfor. Og jeg? Jeg er vettskremt! Jeg har mye vondt, jeg er mye redd og jeg prøver å ikke tenke for mye. Jeg har heldigvis fått lov til å jobbe. Det tar tankene vekk fra det verste. Smerter kan jeg leve med, tanker er verre. Torsdag som kommer kan jeg ringe OverNevro i Tromsø tilbake - hvis jeg tør. Da kan jeg faktisk kanskje få et svar på hvem, hva, hvorfor, hvordan og ikke minst: Hvor!

Soverom-tornado

I helgen hadde jeg en revolusjon. Jeg er ikke spesielt fan av nyttårsforsetter og blablabla. Men jeg har lenge (!!) tenkt tanken at jeg burde snu opp ned på soverommet og rydde i klærne. Jeg skulle begynne i det små, men før jeg visste ordet av det så hadde jeg fylt 2 smekkfulle søppelsekker til FreTex, en stor pose til mamma og en søppelsekk til dynga. Dette har hengt over meg siden lenge før jul og jeg kan faktisk ikke få understreket hvor deilig det var. Jeg tok meg sjøl grundig i nakken og konkluderte med et par ting:

A) Det er slutt på å tro at jeg skal slanke meg inn i klær
B) Det er også slutt på å beholde klær fordi jeg kan legge på meg enda mer
C) Jeg vandrer videre, stilen forandrer seg og "morro" t-skjorter fra New Yorker'07 kommer ikke på denne kroppen igjen
D) Om jeg skulle slanke meg 20 kilo, så kommer jeg til å ha lyst på noe nytt - ikke gamle jeans fra Vero Moda'08
E) Jeg trenger ikke 4 grå hettejakker eller 6 røde hettegensere

Nå er det ryddig på soverommet, jeg har skiftet til flunkende nytt, rent sengetøy som vi fikk til jul. Akkurat nå liker jeg soverommet mitt. Måtte det vare....