Livet og Døden

I dag har jeg besøkt en eldre slektning på sykehuset. Hun har fått kreft. Hun er gammel og sliten og hadde endelig fått kjempet seg til et enerom. En usigelig luksus i dagens helsevesen. Men mens vi var på besøk kommer det en hjelpepleier og sier at de har en pasient som er sykere og som trenger rommet og derfor må hun flytte. Til et fellesrom. Jeg kan se oppgittheten i de slitne øynene hennes. Det er tårer der. Men hun resignerer - fordi hun blir møtt med at noen er dårligere enn henne. Hvordan kan de bruke dette mot henne, der hun ligger med uhelbredelig kreft, oksygen i nesen og alt for mange kanyler i hånden?

Vi følger henne inn på hennes rom for natten. De gir henne beskjed om at kanskje hun får enerom i morgen igjen. Kanskje. Hvilket ord er det til et menneske som bare ber om litt medmenneskelighet? Hun har levd i snart 87 år. Hun har gitt og gitt av seg selv hele livet og så skal hun være nødt til å gi i den situasjonen hun er i nå. Når er det hennes tur til å få noe i retur?

Vi prøver å muntre henne opp, men hva kan man egentlig si? Annet enn at vi sees i morgen og at vi bryr oss om henne?

Jeg håper inderlig og vel at jeg ikke skal leve mine siste dager på en sånn måte. Det må gjøre vondt.

Mandag Blues

Mandager er merkelige dager. Det er den dagen man gruer seg mest til hele uka. Og verst er det på søndag. Faen, i morgen er det mandag, liksom. Men er den egentlig så ille? I dag har jeg jobbet litt for lenge. Klokken 08:15 var jeg på plass - nøyaktig 15 minutter for sent. Vel, det er typisk meg på mandag. Men jeg var nydusjet og relativt klar. Dagen ble ikke helt som forventet - jeg klarte liksom ikke gripe tak i noenting som helst og var nok en bedriten leder. Hadde 2 timer veiledning med en særs engasjert student, og jeg fikk gjort unna treningsopplegget med et barn som trenger nettopp det. Det er positive ting.

Så var privatlivet i fokus. Ta med mann og barn for å avfotografere en hypernervøs 4-åring med selveste Coca Cola-nissen. Han var en flott fyr, men det biter ikke en 4-åring på. Han måtte gå noen runder med seg selv før han fant ut at bilde med nissefar - det måtte det bli. Og han var så stolt da han var ferdig.

Og så har jeg bestilt flybilletter til meg og 4-åringen til hans store happening i Oslo i januar. Det føles også veldig godt. Til slutt har jeg fått jobbet litt hjemme med evaluering. Jeg har fått sett siste episode av Wallander. Og jeg har fått strikket litt. Kanskje mandager ikke er så ille når man drar frem de små lyse punktene?

Og i morgen er det tirsdag. Da kan jeg jaggu sove lenge.

Hjemme igjen

Da er jeg hjemme fra Tigerstaden igjen. Ned på torsdag og hjem i dag. Og jeg har hatt mange tanker i hodet.

Først: Horene i Tigerstaden har fått klær på seg. Bort vekk med stiletthæler, miniskjørt og nettingstrømper. Nå er det ull-luer, boblejakker, votter og vintersko. Men det var liksom aldri noen tvil om hvem som solgte kroppen sin. For de var i all hovedsak mørk (Nigeria?), og svært så pågående ovenfor den mannlige befolkningen. Jeg synes det er trist. At det er så åpenbart. At det er så mange skjebner og at de i all hovedsak kommer fra Afrika. Hvem venter på de hjemme og hvordan kom de hit? Og ikke minst - hvorfor?

Så var det disse evindelige trekkspilldragende østeuropeerne. Som var overalt. Enten hadde de et ustemt trekkspill, eller en pappkopp fra 7-11. Og der kan man snakke pågående. Trist og elendighet - ja. Men ærlig talt - skal man ikke lengre kunne bevege seg fra A til Å uten å føle seg som en materialistisk dust, fordi man ikke spanderer småpenger til pappkoppmafiaen?

Til slutt: Jeg savner Oslo. Med alle sine merkelige særtrekk, irritasjonsmomenter, mennesker i overtall og raringer. Jeg savner det alt hele tiden. Jeg var en del av Oslo. Jeg passet inn. Veldig få visste hvem jeg var og veldig få kikket rart etter meg. På teateret på lørdag ble jeg sittende ved siden av en av julebord-deltakerene som jeg ikke ante hvem var. Men hun visste selvfølgelig hvem jeg var og hvor jeg jobbet. Er det for mye forlangt å være bittelitt anonym av og til?

Jeg bare spør.