Motsetninger

Av og til blir jeg fryktelig tatt på sengen. Etter å ha skrevet forrige innlegg, skulle jeg plutselig oppleve det stikk motsatte. Og det satte meg litt ut. Et menneske jeg setter stor pris på, valgte å legge hele kortstokken på bordet for meg og være så bunn solid ærlig med meg at jeg omtrent fikk tårer i øynene av det vedkommende fortalte. Det var veldig stor risiko for at jeg skulle bli kjempesint av det som ble fortalt. Og det var tydelig at vedkommende fryktet dette, da budskapet ble framført med skjelvende stemme. All fornuft i meg ropte til meg at jeg måtte bli sint, reagere kraftig og omtrent ta tak i mennesket og riste det til solid realitet. Men jeg ble såpass satt ut over ærligheten at jeg reagerte stikk motsatt. Med å smile, støtte og si at dette kommer faktisk til å gå bra. Jeg er litt usikker på det siste, sånn om jeg skal være helt ærlig. Men jeg tør ikke noe annet enn å håpe at dette kommer med en god og lykkelig løsning. Jeg ser selv hvor banalt og naivt det ser ut. Men dette mennesket trenger min støtte og tro. Og jeg er så vanvittig glad og ydmyk over ærligheten. Og jeg vet hvor mye det kostet å være så ærlig. Jeg kan visst nemlig være litt skummel når det kommer til sånne ting. Litt uberegnelig.

Men det gjorde godt å se lettelsen i øynene. Høre at stemmen sluttet å skjelve. Og se et forsiktig smil. Samt høre forsikringene om at dette måtte løse seg. Jeg vet ikke helt. Men du betyr så uendelig mye for meg (selv om jeg egentlig ikke er flink nok til å si det høyt). Så jeg kan ikke annet enn velge å tro på deg. Tro på at du vil fikse dette. Tro på at du kan klare det. Du er så sta og vanskelig at om du velger å snu staheten til noe positivt, så skal jeg velge å støtte deg hele den kjipe veien.

Du er så fin, sånn innerst inne. Jeg er så gla i deg. Du betyr så mye, selv om du ikke tror på det selv. Du kan klare dette!!


Keep the faith!