Working Class Hero II

Møtet i dag gikk over all forventning. Tro det eller ei. Jeg har mennesker som backer meg og som har tro på meg. Mennesker som faktisk synes jeg er ei ok jente. Som trives i mitt selskap og som gir meg troen på at jeg faktisk kan det jeg holder på med. Det gjør noe med humøret mitt - det gjør noe med hele verden.

Og snart er det helg. Det føles i alle fall lysere. Og det går riktige veien.

Working Class Hero

Arbeidslivet er et merkelig liv. Akkurat nå er jeg inne i en periode
som er knalltøff med
foreldresamtaler og stress rundt det. Det skjer en del snåle ting på jobb til tider som jeg sliter litt med å håndtere. Sånne "kjerring-greier" er ikke helt min greie, men plutselig føler jeg at jeg sitter midt oppi det. Med hele kroppen. Jeg blir omtalt som sur, grinete, sinna og irritert. Jeg får kommentarer som Du er så sur for tiden at jeg tør ikke snakke til deg og Hun bare gikk i sinne da jeg prøvde å snakke til henne - det er jo bare så typisk henne. Og da lurer jeg... Er dette typisk meg? Oppfatter omgivelsene meg som en sur grinebiter? Virkelig? Jeg som føler at jeg ler og sprer galgenhumor. Passer jeg ikke inn lengre? Hva er det som gjør meg så sur?

Og så tar paranoiaen over. For jeg vil ikke oppfattes som en suring. For det er virkelig ikke meg. Jo, enkelte dager. Men er det sånn jeg vil at verden skal oppfatte meg? Er det sånn jeg virkelig er?

Mitt såkalt nye skap

Så lite skal til. Litt maling og noen nye håndtak, så blir det så fint og flott.

Operasjon

Liten Mann skal opereres i morgen. Han er bekymret og redd og jeg er mamma og skal være selvsikker og tøff. Sukk. Og jeg prøver. Heldigvis traff vi særdeles hyggelige leger i dag og som klarte å overbevise selv en småhysterisk mamma om at dette er rutine og det kommer til å gå så fint atte. Men jeg kjenner det i magen - så jeg dytter det bort i et hjørne. Dette kommer til å gå bra, dette kommer til å gå bra, dette kommer til å gå bra. Det er dagens mantra. Jeg er bare glad vi skal såpass tidlig i gang at jeg slipper å tenke i morgen.

Og så er det den 13. februar i dagen. Det er dagen hvor vi minnes en prinsesse som ikke fikk vokse opp. Så jeg håper å få plass til litt tid på kirkegården i morgen. For å tenke og minnes litt.

Tenk på oss i morgen - det trenger vi.

Sunday Sunday

Hverdagen kommer igjen og igjen. I morgen er det mandag og seinvakt. Jeg har en liten Mann som skal opereres på onsdag med full narkose. Jeg gruer så det gjør vondt. Jeg husker selv da jeg var i narkose sist og hvor ufattelig sjuk jeg var da jeg våknet. Jeg frøys, hakket tenner og skalv. Og det vil jeg ikke at det mest dyrebare jeg har, skal oppleve. På toppen av alt er det en kosmetisk operasjon som sikkert er høyst unødvendig. Som han selv sa i dag: "Æ e litt ængsteli." Og "E øyan mine skeiv? Det kan ikke æ se."

Nei, vennen. Det kan ikke du se. Men andre ser det. Og selv om du er den mest populære lekekompisen i barnehagen nå, så er jeg livredd for at du skal oppleve livets harde realiteter på skolen å bli mobbet. Jeg vil helst pakke deg inn i bomull og holde deg tett. Men jeg kan ikke. Jeg må bare gjøre det jeg kan for at veien skal bli så enkel som mulig og denne operasjonen er en del av det.

Jeg skal være med deg hele veien, lille Mann. Du er det aller viktigste i livet mitt.

Kveldens film og nyanskaffelser

Jeg dro for å låne film. Det måtte jo bli fiasko. Jeg skulle låne en film - til kr. 45,-.

Jeg lånte Rush Hour 3. Greit nok. Det er sikkert finfin hjernedød underholdning på en lørdag som har vært kjip nok. Men så kom jeg over salgshylla.

Det var ingen taktisk god idé. Jeg røsket med meg La Vie en Rose og Parfymen før jeg skjønte hva jeg gjorde. Vips.... 200,- mer. Men jeg har jo så lyst til å se de filmene og de blir alltid nedprioritert. Så nå befinner de seg i hylla mi, og jeg kan kose meg med de i ro og mak uten å bekymre meg for overleie - noe det alltid blir. Men Scene 1 bør jeg tydeligvis holde meg unna en stund, for der var det en del filmer som absolutt bør befinne seg i samlingen min.

Om å være dum

Av og til gjør man ting man aldri i verden skulle gjort. Da er det enkelt å lukke øynene, holde for ørene og bare håpe at det forsvinner. Leke litt struts - stikke hodet dypt i sanden og bare håpe at ingen legger merke til deg. Men ting - og kanskje spesielt dumme ting - har en ufin tendens til å ikke forsvinne. Fine og gode ting, de blir borte. Men dumme ting de popper hardt opp når man aller minst ønsker det. Og da vet man ikke helt hvordan man skal forholde seg og hva man skal gjøre for å overleve. Så sitter man der og rister på hodet og gråter. Håper at det skal bli fint igjen. Men redselen og såret når man sitter der. Det kan ikke beskrives. Og man unner ingen i verden å oppleve det. Samtidig ønsker man ikke å være alene med det. Men den man vil dele med og gråte med - den vil ikke snakke med deg. For den personen har det vondt - kanskje enda vondere.

Så gråter man i ensomhet. Offentlig kliner man på et dårlig smil og feller langsomme tårer når man er alene. Og ønsker at man kunne legge seg under dyna og bare hulke høyt. Rase ut alt som ikke skulle vært der. Men mest av alt ønsker man kanskje å kunne felle langsomme tårer sammen med den som man har såret mest i hele verden.

Jeg er så lei meg - unnskyld!