som er knalltøff med
foreldresamtaler og stress rundt det. Det skjer en del snåle ting på jobb til tider som jeg sliter litt med å håndtere. Sånne "kjerring-greier" er ikke helt min greie, men plutselig føler jeg at jeg sitter midt oppi det. Med hele kroppen. Jeg blir omtalt som sur, grinete, sinna og irritert. Jeg får kommentarer som Du er så sur for tiden at jeg tør ikke snakke til deg og Hun bare gikk i sinne da jeg prøvde å snakke til henne - det er jo bare så typisk henne. Og da lurer jeg... Er dette typisk meg? Oppfatter omgivelsene meg som en sur grinebiter? Virkelig? Jeg som føler at jeg ler og sprer galgenhumor. Passer jeg ikke inn lengre? Hva er det som gjør meg så sur?
Og så tar paranoiaen over. For jeg vil ikke oppfattes som en suring. For det er virkelig ikke meg. Jo, enkelte dager. Men er det sånn jeg vil at verden skal oppfatte meg? Er det sånn jeg virkelig er?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar