Om å være dum

Av og til gjør man ting man aldri i verden skulle gjort. Da er det enkelt å lukke øynene, holde for ørene og bare håpe at det forsvinner. Leke litt struts - stikke hodet dypt i sanden og bare håpe at ingen legger merke til deg. Men ting - og kanskje spesielt dumme ting - har en ufin tendens til å ikke forsvinne. Fine og gode ting, de blir borte. Men dumme ting de popper hardt opp når man aller minst ønsker det. Og da vet man ikke helt hvordan man skal forholde seg og hva man skal gjøre for å overleve. Så sitter man der og rister på hodet og gråter. Håper at det skal bli fint igjen. Men redselen og såret når man sitter der. Det kan ikke beskrives. Og man unner ingen i verden å oppleve det. Samtidig ønsker man ikke å være alene med det. Men den man vil dele med og gråte med - den vil ikke snakke med deg. For den personen har det vondt - kanskje enda vondere.

Så gråter man i ensomhet. Offentlig kliner man på et dårlig smil og feller langsomme tårer når man er alene. Og ønsker at man kunne legge seg under dyna og bare hulke høyt. Rase ut alt som ikke skulle vært der. Men mest av alt ønsker man kanskje å kunne felle langsomme tårer sammen med den som man har såret mest i hele verden.

Jeg er så lei meg - unnskyld!