Hverdagen kommer igjen og igjen. I morgen er det mandag og seinvakt. Jeg har en liten Mann som skal opereres på onsdag med full narkose. Jeg gruer så det gjør vondt. Jeg husker selv da jeg var i narkose sist og hvor ufattelig sjuk jeg var da jeg våknet. Jeg frøys, hakket tenner og skalv. Og det vil jeg ikke at det mest dyrebare jeg har, skal oppleve. På toppen av alt er det en kosmetisk operasjon som sikkert er høyst unødvendig. Som han selv sa i dag: "Æ e litt ængsteli." Og "E øyan mine skeiv? Det kan ikke æ se."
Nei, vennen. Det kan ikke du se. Men andre ser det. Og selv om du er den mest populære lekekompisen i barnehagen nå, så er jeg livredd for at du skal oppleve livets harde realiteter på skolen å bli mobbet. Jeg vil helst pakke deg inn i bomull og holde deg tett. Men jeg kan ikke. Jeg må bare gjøre det jeg kan for at veien skal bli så enkel som mulig og denne operasjonen er en del av det.
Jeg skal være med deg hele veien, lille Mann. Du er det aller viktigste i livet mitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar