Konsert

I morgen skjer det store ting i lille byen. Selveste Kent kommer til Staden. Tenke seg til. Og så på en lørdag. Folk kommer langveisfarende fra for å se gutta og jeg har billetter på veggen. Der har de vel hengt siden desember og jeg har hele veien tenkt at det er langt og lengre enn lenge til. Men nå er faktisk dagen her. Jeg gleder meg så det gjør vondt. Det kommer til å bli så stort.

Jeg har en følelse av at jeg har sett det meste, men jeg er usikker på om jeg har Kent på lista mi. Men nå skal de altså føres på.

En liten opptur mens vi venter:

Vennskap

Hva er egentlig vennskap? Jeg trodde jeg hadde noen regler og retningslinjer i hodet mitt for hva en god venn - gjerne en bestevenn skulle være for noe. Men nå må jeg tenke litt og kanskje revurdere om jeg er kravstor og rett og slett har tenkt helt feil.

Jeg føler for å si noe om hva jeg mener en god bestis skal være.
~ Se meg! Vær så snill. Se når jeg har det vondt, se når jeg er glad. Det er kanskje ikke så veldig viktig hva som egentlig er årsaken, men bare se meg. Bare vær der og vis meg at jeg faktisk ikke er alene.

~ Ikke tråkk på meg. Ikke fortell meg at jeg er dum, teit og le av ting som du vet er viktig for meg. Ikke få meg til å føle meg liten. Du skal løfte meg opp og vise meg at jeg er viktig, flott og ar du faktisk setter pris på meg. Det er ingen konkurranse og nok er faktisk nok.

~ Vis meg at du tenker på meg. Sånn av og til. Send meg en sms med et smilefjes eller en txt når du opplever noe som du vet at jeg skjønner. Jeg har en venninne som er fab på det området. Hun kan sitte på banen og irritere seg over bagateller (i vanlige menneskers hode). I vårt hode er dette en felles erfaring og jeg skjønner alltid umiddelbart hva hun mener. Og så ler jeg når jeg får disse txt'ene. Hun er virkelig herlig.

~ Still opp for meg når jeg har det vondt. Uten å mase. Bare vær der.

Jeg kunne skrevet sidevis og tenkt så høyt at øreklokker hadde vært en nødvendighet. Men jeg skjønner at i enkelte situasjoner, så er vennskapet en lang enveiskjørt gate og at man kanskje burde sette bilen i revers for å unngå stoppskiltet der fremme. Men så prøver man. Og prøver. Og prøver. Og blir så forbanna lei seg for at man ser at man faktisk er den eneste som gir.

Det er faktisk ikke greit lengre.

Motsetninger

Av og til blir jeg fryktelig tatt på sengen. Etter å ha skrevet forrige innlegg, skulle jeg plutselig oppleve det stikk motsatte. Og det satte meg litt ut. Et menneske jeg setter stor pris på, valgte å legge hele kortstokken på bordet for meg og være så bunn solid ærlig med meg at jeg omtrent fikk tårer i øynene av det vedkommende fortalte. Det var veldig stor risiko for at jeg skulle bli kjempesint av det som ble fortalt. Og det var tydelig at vedkommende fryktet dette, da budskapet ble framført med skjelvende stemme. All fornuft i meg ropte til meg at jeg måtte bli sint, reagere kraftig og omtrent ta tak i mennesket og riste det til solid realitet. Men jeg ble såpass satt ut over ærligheten at jeg reagerte stikk motsatt. Med å smile, støtte og si at dette kommer faktisk til å gå bra. Jeg er litt usikker på det siste, sånn om jeg skal være helt ærlig. Men jeg tør ikke noe annet enn å håpe at dette kommer med en god og lykkelig løsning. Jeg ser selv hvor banalt og naivt det ser ut. Men dette mennesket trenger min støtte og tro. Og jeg er så vanvittig glad og ydmyk over ærligheten. Og jeg vet hvor mye det kostet å være så ærlig. Jeg kan visst nemlig være litt skummel når det kommer til sånne ting. Litt uberegnelig.

Men det gjorde godt å se lettelsen i øynene. Høre at stemmen sluttet å skjelve. Og se et forsiktig smil. Samt høre forsikringene om at dette måtte løse seg. Jeg vet ikke helt. Men du betyr så uendelig mye for meg (selv om jeg egentlig ikke er flink nok til å si det høyt). Så jeg kan ikke annet enn velge å tro på deg. Tro på at du vil fikse dette. Tro på at du kan klare det. Du er så sta og vanskelig at om du velger å snu staheten til noe positivt, så skal jeg velge å støtte deg hele den kjipe veien.

Du er så fin, sånn innerst inne. Jeg er så gla i deg. Du betyr så mye, selv om du ikke tror på det selv. Du kan klare dette!!


Keep the faith!

Aha-opplevelser

Av og til får man plutselige åpenbaringer. Alle puslebrikkene i spillet faller helt av seg selv og bildet ser helt annerledes ut. En sånn åpenbaring hadde jeg i dag. Jeg skjønte ting hvor jeg før bare har tatt historien for god fisk. Jeg tror ikke den fisken er så god sånn egentlig. Nå føler jeg meg lurt. Og når jeg føler meg lurt, så blir jeg sint. Fryktelig sint. Jeg skjønner ikke at det skal være så utrolig vanskelig å være ærlig framfor å koke sammen en historie som før eller senere eksploderer i trynet på deg. Det er ikke det som er løyet om som er det verste. Det kan jeg leve med. Det skjønte jeg jo kom til å skje før eller senere. Men jeg blir sinna av å ha blitt løyet bevisst for. Over lang tid.

Så nå skal jeg styre sinnet mitt i riktig retning. Dette skal få synke litt inn og så skal vedkommende konfronteres. Hvis jeg gidder. Kanskje jeg bare tar det til etteretning og tar voldsom lærdom av det. Det er kanskje det beste. Og vite at dette skal aldri få lov til å gjenta seg igjen. Aldri!

Hotell

Jeg ligger i en hotellseng på Gardermoen og halvkikker på en dårlig film på TV3. Såpass dårlig at jeg ikke engang orker å finne ut hvilken. Suppekjærlighetsdrama med Heather Locklear. Til saken: Hotellseng. Det er Petter Stordalen sin seng og den er god og myk. Den har tykke puter og det skal bli fint og sove i den. Jeg er sliten. Det har vært en lang dag med shopping og IKEA. Føttene var pent ødelagt da vi endelig kom fram og nå prøver jeg å stille hodet inn på kursing i morgen. Hodet er litt fullt akkurat nå, men jeg er flink til å skyve unna ting. Sånn at jeg fungerer. Det klarer jeg. Kikke opp og ikke ned. Ikke høre på skummel musikk og ikke tenke så mye. Så lever jeg videre.

Jeg ser meg selv i speilet mens jeg skriver. Jeg trenger seriøst en hårklipp. Hjem i morgen. Det er rart at denne gangen føles det som om jeg har vært her evighetlenge. Det pleier aldri å være sånn når jeg er her, men sånn var det altså denne gangen. Rekreasjon!

Hjem i morgen for å feire 7-åringen min. Gave er kjøpt og nå må bare selskap planlegges til helgen....

Sofaferie

Jeg ligger fast i sofa til Frogner-venninne. Og her ligger jeg jaggu godt. Jeg har surfet, sett på TV, sett en finfin film - The Holiday og spist mye god mat. Har fått kontakt med bestisen igjen og det føles veldig godt. Jeg håper det der løser seg, men jeg kan ikke fokusere på det akkurat nå. Nå fokuserer jeg på kosebukse, sofa og avslapping. Det var målet med helgen og det klarer jeg. Har kun vært på verandaen et par ganger i dag og det holder egentlig. I morgen skal jeg shoppe litt og så dra på hotell.

Jeg har oppdaget en ny butikk med naturprodukter. Lush. Der har jeg nå kjøpt shampo og balsam for krøllehoder. Litt rar konsistes men lukter fryktelig godt. Så jeg gir den noen dager. Curly Wurly. Den er litt vanskelig å påføre og enda litt verre å få ut, men vi CurlHeads er veldig lett påvirkelig, så vi får se. Nærmere produktanmeldelse følger.

Oslo!

Da er jeg i Oslo igjen. Snakk om pendling. Denne gangen kurs. Været er deilig og Oslo er like fab som alltid. Men denne gangen mangler det noe; Bestisen. Hun er langt borte vekk på så mange måter og det føles veldig tomt og rart. Men man får bare gjøre det beste ut av det. Jeg er i alle fall her - i sola.