Back on track

En smule slækk i dag. Virkelig. En heidundrende 40-årsfeiring i natt med vanvittig god tapas. Men nå er det bare å brette opp ermene og kjøre på med friskt mot. Dagen i dag har sett sånn ut:
Frokost: Smårester av gårdagens omelett
Middag: Koteletter med broccoli, rødkål og fløtesaus
Kvelds: En Atkins-bar og paranøtter.

Jeg drikker for lite vann, så det må jeg skjerpe. Og i dag har jeg spist for lite. Enkelt og greit. Men jeg synes det er greit å holde seg unna sukker og brød. Så nå får jeg bare gjøre så godt jeg kan.

Mål for uka: Mer vann å drikke

En liten smell

Jeg har gått på en ørliten smell etter en flink flink uke. I dag har jeg spist pizza. Og jeg har spist smågodt. Men jeg kjenner uansett at det kan jeg overleve.

Men det var ikke det jeg ville si noe om. Jeg vil fortelle om en fantastisk mann jeg fikk gleden av å høre på i dag ~ Per Fugelli. Han snakket om helse, psykisk sykdom, arbeidsglede og andre viktige ting. Han hadde en helt fantastisk formidlingsevne og trollbandt meg fullstendig. Jeg har ikke opplevd en sånn fascinasjon siden jeg første gang hørte Erik Sigsgaard - min virkelig store mentor.

Jeg har tenkt på det Per Fugelli fortalte i hele dag. Det brant seg inn og endret min tankegang bittelitt. Sånne mennesker er så viktige og jeg blir virkelig glad hver gang jeg er så heldig å møte sånne mennesker. Det er sjelden, men viktig. Og så skulle jeg faktisk oppleve det på en NAV-konferanse. Hvem skulle trodd.....

Lavkarbo

Jeg er nyfrelst. Jeg har i en uke prøvd etter beste evne å følge lavkarbo-kur. Det vil si - færrest mulig karber inn. Målet var selvsagt som alltid å gå ned i vekt og etter å ha hørt og sett suksesshistorier i alle himmelretninger om venninner som har blitt smekre og slanke på å proppe i seg fett, så lot jeg meg selvsagt påvirke. Selvsagt. Jeg hopper jo gjerne med begge beina på alt som kan gjøre meg tynn og lekker.

Etter ganske nøyaktig en uke, uhorvelig mengder egg, fancye frokoster og lunsjer (som jeg i all ærlighet ikke lager selv) så har jeg faktisk gått ned 2,7 kg. På en uke!! Men det beste er faktisk at jeg overhodet ikke har blodsukkerfall. Noe jeg har vært beryktet for hele livet. Når jeg blir sulten, så agerer jeg som en sinnsyk ulv. En vill og gal en. Jeg glefser og gneldrer og blir en ganske solid bitch. Dette har faktisk ikke skjedd denne uka. Jeg har mer energi og jeg føler meg ganske enkelt bra! Det er en så fab bivirkning at jeg velger å kalle meg nyfrelst.

Så nå skal jeg prøve å blogge litt om mat og forhåpentligvis framgang. For det trengs. Det har vært en nydelig høst med farger og sol. Og så dette på toppen.

Fint

Jeg har det fint. Faktisk. I dag har jeg reflektert over det å verdsette de små blaffene av hverdagslykke som dukker opp. Som et godt måltid, gode venner, lillebror som klarer seg, nye fine telefonen og det faktum at Kelis skal spille i Parken. Små lykkeblaff...

Konsert

I morgen skjer det store ting i lille byen. Selveste Kent kommer til Staden. Tenke seg til. Og så på en lørdag. Folk kommer langveisfarende fra for å se gutta og jeg har billetter på veggen. Der har de vel hengt siden desember og jeg har hele veien tenkt at det er langt og lengre enn lenge til. Men nå er faktisk dagen her. Jeg gleder meg så det gjør vondt. Det kommer til å bli så stort.

Jeg har en følelse av at jeg har sett det meste, men jeg er usikker på om jeg har Kent på lista mi. Men nå skal de altså føres på.

En liten opptur mens vi venter:

Vennskap

Hva er egentlig vennskap? Jeg trodde jeg hadde noen regler og retningslinjer i hodet mitt for hva en god venn - gjerne en bestevenn skulle være for noe. Men nå må jeg tenke litt og kanskje revurdere om jeg er kravstor og rett og slett har tenkt helt feil.

Jeg føler for å si noe om hva jeg mener en god bestis skal være.
~ Se meg! Vær så snill. Se når jeg har det vondt, se når jeg er glad. Det er kanskje ikke så veldig viktig hva som egentlig er årsaken, men bare se meg. Bare vær der og vis meg at jeg faktisk ikke er alene.

~ Ikke tråkk på meg. Ikke fortell meg at jeg er dum, teit og le av ting som du vet er viktig for meg. Ikke få meg til å føle meg liten. Du skal løfte meg opp og vise meg at jeg er viktig, flott og ar du faktisk setter pris på meg. Det er ingen konkurranse og nok er faktisk nok.

~ Vis meg at du tenker på meg. Sånn av og til. Send meg en sms med et smilefjes eller en txt når du opplever noe som du vet at jeg skjønner. Jeg har en venninne som er fab på det området. Hun kan sitte på banen og irritere seg over bagateller (i vanlige menneskers hode). I vårt hode er dette en felles erfaring og jeg skjønner alltid umiddelbart hva hun mener. Og så ler jeg når jeg får disse txt'ene. Hun er virkelig herlig.

~ Still opp for meg når jeg har det vondt. Uten å mase. Bare vær der.

Jeg kunne skrevet sidevis og tenkt så høyt at øreklokker hadde vært en nødvendighet. Men jeg skjønner at i enkelte situasjoner, så er vennskapet en lang enveiskjørt gate og at man kanskje burde sette bilen i revers for å unngå stoppskiltet der fremme. Men så prøver man. Og prøver. Og prøver. Og blir så forbanna lei seg for at man ser at man faktisk er den eneste som gir.

Det er faktisk ikke greit lengre.

Motsetninger

Av og til blir jeg fryktelig tatt på sengen. Etter å ha skrevet forrige innlegg, skulle jeg plutselig oppleve det stikk motsatte. Og det satte meg litt ut. Et menneske jeg setter stor pris på, valgte å legge hele kortstokken på bordet for meg og være så bunn solid ærlig med meg at jeg omtrent fikk tårer i øynene av det vedkommende fortalte. Det var veldig stor risiko for at jeg skulle bli kjempesint av det som ble fortalt. Og det var tydelig at vedkommende fryktet dette, da budskapet ble framført med skjelvende stemme. All fornuft i meg ropte til meg at jeg måtte bli sint, reagere kraftig og omtrent ta tak i mennesket og riste det til solid realitet. Men jeg ble såpass satt ut over ærligheten at jeg reagerte stikk motsatt. Med å smile, støtte og si at dette kommer faktisk til å gå bra. Jeg er litt usikker på det siste, sånn om jeg skal være helt ærlig. Men jeg tør ikke noe annet enn å håpe at dette kommer med en god og lykkelig løsning. Jeg ser selv hvor banalt og naivt det ser ut. Men dette mennesket trenger min støtte og tro. Og jeg er så vanvittig glad og ydmyk over ærligheten. Og jeg vet hvor mye det kostet å være så ærlig. Jeg kan visst nemlig være litt skummel når det kommer til sånne ting. Litt uberegnelig.

Men det gjorde godt å se lettelsen i øynene. Høre at stemmen sluttet å skjelve. Og se et forsiktig smil. Samt høre forsikringene om at dette måtte løse seg. Jeg vet ikke helt. Men du betyr så uendelig mye for meg (selv om jeg egentlig ikke er flink nok til å si det høyt). Så jeg kan ikke annet enn velge å tro på deg. Tro på at du vil fikse dette. Tro på at du kan klare det. Du er så sta og vanskelig at om du velger å snu staheten til noe positivt, så skal jeg velge å støtte deg hele den kjipe veien.

Du er så fin, sånn innerst inne. Jeg er så gla i deg. Du betyr så mye, selv om du ikke tror på det selv. Du kan klare dette!!


Keep the faith!