Her kommer vinteren

Den er på vei. Nå er det iskaldt ute - til tross for at det fremdeles faktisk er pluss på termometeret. Men jeg fryser. Helt inn i margen. Sånn skjelvende, hutrende, vondtkaldt. Jeg hadde is på innsiden av bilruta i dag (jeg lurer fortsatt på hvorfor det var is på innsiden og ikke utsiden, men sånn er det jo med oss mennesker og av og til så det er kanskje en forklaring - deprimert Volvo?). Snøen henger lavt i fjellet og i går haglet det hvitt mens jeg var på jobb. Ungene var jo storfornøyd, jeg var en smule avventende. Så da er det bare å finne fram ull. Mye varm og god ull. "Mamma i gamledager så måtte de lag klean sine sjøl, sy og strekk og sånn. Og da måtte alle ha en sau!"

Jeg strikker enda på genseren, er begynt på arm 1. Den blir fin. Jeg har oppdatert vintergarderoben til ungen med 6 par hansker, 2 luer og et sett superundertøy. Desto mer jeg fryser, desto mer kler jeg på han. Helt feil siden hans kroppstemperatur er noen grader høyere enn min. Men jeg liker seriøst ikke å fryse. Jeg kjenner det langt inn i sjelen og det gjør nesten vondt. Men nå er det ikke så uendelig lenge til sola snur. Det er kaldt, men jeg skal nok stå han a. Man må rett og slett ha trua og fokusere på de fine tingene.

Laks i sovepose

4 porsjoner

300 g laksefilet
6 stk. små bunter brokkoli
4 stk. hvetetortilla
1/2 stk. blomkål
4 dl hurtigris
3 ss pesto
2 dl lettrømme

Slik gjør du:

Fres sopp, blomkål og brokkoli i en panne. Legg laksefilet i pannen og brun lett på begge sider, ca. 3-4 minutter. Du kan også dele laksen i mindre biter og frese dem sammen med grønnsakene. Kok opp ris og lag pestorømme av rømme og pesto som du rører sammen. Varm hvetetortillaene, og legg den ene i bunnen på tallerkenen. Ha i alt fyllet og legg den andre hvetetortillaen på toppen som en sovepose.Oppskriften er levert av melk.no

Enda ett år....

Bursdag og greier. Jeg orker ikke reflektere noe over det akkurat i dag. Men jeg vil dele en følelse.

Venna for livet

Caster Semenya

Denne saken engasjerer meg. Veldig. Caster springer fort. Så fort at det blir stilt spørsmål om hun virkelig er ei jente. Jenter kan nemlig ikke springe så fort. Visstnok. I tillegg er hun maskulin. Den kjøper jeg. Hun utredes nå i alle himmelretninger for å finne svar. Greit nok.

Men saken rører noe hos meg. Vi snakker om ei 18 år gammel jente som plutselig har hele verdens øyne rettet mot seg. Hun må jobbe for å bevise at hun er ei jente.

En talskvinne for det nasjonale friidrettsforbundet sier de er bekymret for Semenyas mentale helsetilstand.

- Hun snakker med psykologer hver dag, som forsøker å hjelpe henne gjennom det hun nå opplever. Vi er bekymret for henne, sier Phiwe Mlangeni-Tsholetsane

Jeg synes oppriktig synd i Caster. Hva skjer med henne videre? Får hun oppfølging? Tar de vare på henne? Heldigvis ser det ut til at byen hun kommer fra i Sør-Afrika støtter opp om jenta. De verner om henne og ber pressen ligge unna.

Det er godt at noen bryr seg. For dette føles litt som omreisende Sirkus i riktig gamle dager. Da de stilte ut damer med sjegg, dverger og verdens høyeste mann.



Jeg håper du er tøff, Caster. Og holder hodet høyt uansett hva resultater viser og hva folk sier om deg. Jeg håper du får fortsette å løpe og jeg håper du klarer deg videre i livet. Ingen 18-åringer skal være nødt til å gjennomgå noe sånt. Så fortsett å smile!

Kanelboller

Etter å ha ryddet rommet til ungen så ventet fantastisk belønning. Kanelboller med sjokolade og marsipan. De smakte himmelsk.

Nytt hår

Endelig. Ikke mer ullhund. Jeg forguder frisøren min og fikk beskjed i dag at hun skal jobbe en dag i uka i permisjonen. Juhu. Jeg er reddet.