Sokker

Dette har jeg gjort i kveld mens jeg så American Gangster. Jeg har strikket ferdig de røde og grå sokkene og de er varme og fine. Enda så kjedelig de er å strikke. Nå er det bare å komme rett igang med neste par. Planen er grønne og grå.

Årets første virkelige vårtegn

På tur med jobben i dag og der var de: årets første hestehov. Så fin og gir meg skikkelig vårfølelse.

Dagens ord

Denne fikk jeg av ei god venninne på msn. Den sier vel det meste:


Ens vej gennem livet blir liflig at vandre
den dag man forstår i sin inderste sjæl:
Det er ikke nok, at man ærgrer de andre,
man skal også huske at glæde sig selv.

Ferdig

Jeg er teknisk sett ferdig med foreldresamtalene på jobben. I alle fall de som er fast oppsatt. Jeg har 2 igjen som har blitt utsatt, men de skal jeg nok klare å skvise inn her og der. Jeg er veldig fornøyd med egen innsats og nå skal jeg bruke noen dager på å slappe av. Ute skinner sola, jeg har byttet telefonabonnement til Telenor FriVenner så nå kan jeg snakke enda mer i fine fonen min. I natt ble det 2 timer - noe som utspant seg fra tragiske hendelser, men som utviklet seg til å bli en meget hyggelig samtale etter som minuttene gikk.

Dagens Middag: Grandiosa. Ugh. Det smaker papp.

Planer for kvelden: vaske klær, snakke i telefonen og se Cane på TV2. Litt lyst til å gå en tur, men jeg får se hva jeg får meg til. Av og til hadde det vært greit at noen sparket meg hardt i ræva.

Ønsker for nær framtid: Oslo!!

Working Class Hero II

Møtet i dag gikk over all forventning. Tro det eller ei. Jeg har mennesker som backer meg og som har tro på meg. Mennesker som faktisk synes jeg er ei ok jente. Som trives i mitt selskap og som gir meg troen på at jeg faktisk kan det jeg holder på med. Det gjør noe med humøret mitt - det gjør noe med hele verden.

Og snart er det helg. Det føles i alle fall lysere. Og det går riktige veien.

Working Class Hero

Arbeidslivet er et merkelig liv. Akkurat nå er jeg inne i en periode
som er knalltøff med
foreldresamtaler og stress rundt det. Det skjer en del snåle ting på jobb til tider som jeg sliter litt med å håndtere. Sånne "kjerring-greier" er ikke helt min greie, men plutselig føler jeg at jeg sitter midt oppi det. Med hele kroppen. Jeg blir omtalt som sur, grinete, sinna og irritert. Jeg får kommentarer som Du er så sur for tiden at jeg tør ikke snakke til deg og Hun bare gikk i sinne da jeg prøvde å snakke til henne - det er jo bare så typisk henne. Og da lurer jeg... Er dette typisk meg? Oppfatter omgivelsene meg som en sur grinebiter? Virkelig? Jeg som føler at jeg ler og sprer galgenhumor. Passer jeg ikke inn lengre? Hva er det som gjør meg så sur?

Og så tar paranoiaen over. For jeg vil ikke oppfattes som en suring. For det er virkelig ikke meg. Jo, enkelte dager. Men er det sånn jeg vil at verden skal oppfatte meg? Er det sånn jeg virkelig er?

Mitt såkalt nye skap

Så lite skal til. Litt maling og noen nye håndtak, så blir det så fint og flott.