Uken som muligens forandrer livet....

Det har skjedd så mye og livet tok en plutselig omvei. En rutinekontroll viste at jeg har en av malformasjon i hjernen. En stor en. Over 5 cm. Og det er visst ikke helt bare bare. Karnøste kaller de det på "godt norsk". Jeg har vært en tur i Tromsø for å videofilme herligheten innenfra. En slange ble sendt inn via lysken, jeg ble pumpet full av kontrast og så videofilmet de. Mens jeg lå der og var full førlig. Vitenskapen i dag, altså. Torsdag 14.februar - på selveste Valentinerdagen, ble jeg oppringt av OverNevroKirurg i Tromsø som kunne fortelle at dette var ikke bare bare. De vet ikke helt hva de skal gjøre med meg, men de vet at dette er kompliserte greier. Nå snakkes det om hva som er minst risikofylt, ikke om det er risikofylt. Nevrokirurger i Oslo, Bergen og Tromsø skal snakke sammen og se film. Og så skal de finne ut av hva, hvem, hvor og hvorfor. Og jeg? Jeg er vettskremt! Jeg har mye vondt, jeg er mye redd og jeg prøver å ikke tenke for mye. Jeg har heldigvis fått lov til å jobbe. Det tar tankene vekk fra det verste. Smerter kan jeg leve med, tanker er verre. Torsdag som kommer kan jeg ringe OverNevro i Tromsø tilbake - hvis jeg tør. Da kan jeg faktisk kanskje få et svar på hvem, hva, hvorfor, hvordan og ikke minst: Hvor!

Svin og sånn

Minstemann var litt klein i morges og informerte om at han måtte visst kaste opp. Heldigvis kom det ikke noe, men det satte en støkk i meg. Like etter ringte Svoger og kunne informere om at en lagkamerat hadde fått påvist den fryktede influensaen og dermed sent hjem. Dette liker jeg ikke. Plutselig er det nært. Jeg er ikke hysterisk - på langt nær ikke. Men jeg har ikke noe lyst til å sitte i Kiel om en av oss skulle få det. Å forholde seg til tyske leger og med en 6-åring. Jeg tror nok at man overlever og at det kanskje ikke er så dumt å få elendigheten nå før den muterer og blir skummel. Men det var det med ferie og sånn. Man skal helst være hjemme i egen seng når man får sånne uhumskheter. Og så var det det med å komme seg hjem om noe skulle skje. Vi er ørtogførti bilmil unna hjemme og man får ikke være med verken fly eller ferge om noe skulle bryte ut. Så da føler man seg litt isolert i det store utland. I morgen skal jeg i alle fall ringe til If og sjekke om reiseforsikringen er i boks.

Så får man hoste i hostekroken så lenge og satse på å klare seg. Samt ikke bli en paranoid tulling som tror man dør etter å ha hostet og kjent antydning til hodepine.

I will survive.