Håndball-EM

Jeg er engasjert. Jeg skal innrømme det skriftlig og høyt. Jeg har utviklet meg til å bli en sports-idiot som står i sofaen, veiver med armene, kaller dommerene for idioter og rister på hodet med et oppgitt blikk når folk rundt meg sier at de ikke følger med. Jeg er i overkant interessert og det svir å skulle innrømme at det er gøy. Det er gøy fordi det er fart, engasjement og vi vinner. Vi - ja, plutselig har jeg blitt en sånn som sier Vi, når vi vinner.

Egentlig så skulle jeg ønske at det var mer morsom sport. For det er faktisk gøy å være engasjert supporter. For første gang i livet mitt skjønner jeg Klanen.

Bleeding Love

Bleeding Love * Leona Lewis

Closed off from love
I didn't need the pain
Once or twice was enough
And it was all in vain
Time starts to pass
Before you know it you're frozen

But something happened
For the very first time with you
My heart melts into the ground
Found something true
And everyone's looking round
Thinking I'm going crazy

But I don't care what they say
I'm in love with you
They try to pull me away
But they don't know the truth
My heart's crippled by the vein
That I keep on closing
You cut me open and I

Keep bleeding
Keep, keep bleeding love
I keep bleeding
I keep, keep bleeding love
Keep bleeding
Keep, keep bleeding love
You cut me open

Trying hard not to hear
But they talk so loud
Their piercing sounds fill my ears
Try to fill me with doubt
Yet I know that the goal
Is to keep me from falling

But nothing's greater
Than the rush that comes with your embrace
And in this world of loneliness
I see your face
Yet everyone around me
Thinks that I'm going crazy, maybe, maybe


But I don't care what they say
I'm in love with you
They try to pull me away
But they don't know the truth
My heart's crippled by the vein
That I keep on closing
You cut me open and I

Keep bleeding
Keep, keep bleeding love
I keep bleeding
I keep, keep bleeding love
Keep bleeding
Keep, keep bleeding love
You cut me open

And it's draining all of me
Oh they find it hard to believe
I'll be wearing these scars
For everyone to see


I don't care what they say
I'm in love with you
They try to pull me away
But they don't know the truth
My heart's crippled by the vein
That I keep on closing
You cut me open and I

Keep bleeding
Keep, keep bleeding love
I keep bleeding
I keep, keep bleeding love
Keep bleeding
Keep, keep bleeding love
You cut me open and I


Keep bleeding
Keep, keep bleeding love
I keep bleeding
I keep, keep bleeding love
Keep bleeding
Keep, keep bleeding love
You cut me open and
I Keep bleeding
Keep, keep bleeding love

********

Dette er den fineste akkurat nå. Virkelig. Den traff så det sa pang. Så jeg må bare ha det med - at det er denne som er viktig akkurat nå. Selv om det er en patetisk syngedame....

Tanker rundt 2008

Nytt år - nye muligheter. Er det ikke det man sier? Jeg har så mange tanker rundt 2008 - nesten like mange som jeg hadde rundt 2007. Nå ble 07 et bedre år enn 2006. Men det skulle pokker meg ikke mye til. Mesteparten av 2006 vaket jeg jo rundt i en tåke og trodde at livet var akkurat sånn som det skulle være. As if.

2007 ble året hvor jeg endelig klippet meg kort (litt lei nå, men det er en annen historie...), jeg fikk min aller første tatovering og det var året jeg piercet leppa. Det var året jeg nesten pendlet til Oslo og det var året for mange gode og vonde opplevelser. Det var ikke året for festing som 2006 var, men jeg fikk alikevel med min del av kaka.

Så til 2008. Jeg har noen små personlige tanker om hva jeg vil med meg selv. Enkle små bagateller som burde la seg gjennomføre.

* Spise sunnere - god mat og hjemmelaget. Mer basic og den skal være gjennomtenkt.

* Bli mer økonomisk. Jeg skal betale mine regninger i tide og kanskje klare å spare litt?

* Trene. Ikke de store sprellene, men sykkelen på soverommet skal miste sin jomfrudom og jeg får snart pilatesball. Jeg skal ned noen kilo!!

* Komme meg mer ut i naturen. Gå tur, lage bål og bestige noen fjell (Ikke le!)

* Ta godt vare på mine venner. Skape nye minner.

* Ta ansvar for livet mitt. Hva er det egentlig jeg vil med det?

* Huset skal vedlikeholdes - det vil si prøve å rydde litt hyppigere

* Jeg skal utnytte rommet mitt - mer hobbyprosjekter

* Gi 5-åringen min den aller beste barndommen.

Ja, det er dagens tanker om hva jeg vil og tenker. Mulig det må revideres, men det er i alle fall tankene mine i kveld. Det er lurt å skrive de ned - så går de ikke så lett i glemmeboka.

Livet og Døden

I dag har jeg besøkt en eldre slektning på sykehuset. Hun har fått kreft. Hun er gammel og sliten og hadde endelig fått kjempet seg til et enerom. En usigelig luksus i dagens helsevesen. Men mens vi var på besøk kommer det en hjelpepleier og sier at de har en pasient som er sykere og som trenger rommet og derfor må hun flytte. Til et fellesrom. Jeg kan se oppgittheten i de slitne øynene hennes. Det er tårer der. Men hun resignerer - fordi hun blir møtt med at noen er dårligere enn henne. Hvordan kan de bruke dette mot henne, der hun ligger med uhelbredelig kreft, oksygen i nesen og alt for mange kanyler i hånden?

Vi følger henne inn på hennes rom for natten. De gir henne beskjed om at kanskje hun får enerom i morgen igjen. Kanskje. Hvilket ord er det til et menneske som bare ber om litt medmenneskelighet? Hun har levd i snart 87 år. Hun har gitt og gitt av seg selv hele livet og så skal hun være nødt til å gi i den situasjonen hun er i nå. Når er det hennes tur til å få noe i retur?

Vi prøver å muntre henne opp, men hva kan man egentlig si? Annet enn at vi sees i morgen og at vi bryr oss om henne?

Jeg håper inderlig og vel at jeg ikke skal leve mine siste dager på en sånn måte. Det må gjøre vondt.

Mandag Blues

Mandager er merkelige dager. Det er den dagen man gruer seg mest til hele uka. Og verst er det på søndag. Faen, i morgen er det mandag, liksom. Men er den egentlig så ille? I dag har jeg jobbet litt for lenge. Klokken 08:15 var jeg på plass - nøyaktig 15 minutter for sent. Vel, det er typisk meg på mandag. Men jeg var nydusjet og relativt klar. Dagen ble ikke helt som forventet - jeg klarte liksom ikke gripe tak i noenting som helst og var nok en bedriten leder. Hadde 2 timer veiledning med en særs engasjert student, og jeg fikk gjort unna treningsopplegget med et barn som trenger nettopp det. Det er positive ting.

Så var privatlivet i fokus. Ta med mann og barn for å avfotografere en hypernervøs 4-åring med selveste Coca Cola-nissen. Han var en flott fyr, men det biter ikke en 4-åring på. Han måtte gå noen runder med seg selv før han fant ut at bilde med nissefar - det måtte det bli. Og han var så stolt da han var ferdig.

Og så har jeg bestilt flybilletter til meg og 4-åringen til hans store happening i Oslo i januar. Det føles også veldig godt. Til slutt har jeg fått jobbet litt hjemme med evaluering. Jeg har fått sett siste episode av Wallander. Og jeg har fått strikket litt. Kanskje mandager ikke er så ille når man drar frem de små lyse punktene?

Og i morgen er det tirsdag. Da kan jeg jaggu sove lenge.

Hjemme igjen

Da er jeg hjemme fra Tigerstaden igjen. Ned på torsdag og hjem i dag. Og jeg har hatt mange tanker i hodet.

Først: Horene i Tigerstaden har fått klær på seg. Bort vekk med stiletthæler, miniskjørt og nettingstrømper. Nå er det ull-luer, boblejakker, votter og vintersko. Men det var liksom aldri noen tvil om hvem som solgte kroppen sin. For de var i all hovedsak mørk (Nigeria?), og svært så pågående ovenfor den mannlige befolkningen. Jeg synes det er trist. At det er så åpenbart. At det er så mange skjebner og at de i all hovedsak kommer fra Afrika. Hvem venter på de hjemme og hvordan kom de hit? Og ikke minst - hvorfor?

Så var det disse evindelige trekkspilldragende østeuropeerne. Som var overalt. Enten hadde de et ustemt trekkspill, eller en pappkopp fra 7-11. Og der kan man snakke pågående. Trist og elendighet - ja. Men ærlig talt - skal man ikke lengre kunne bevege seg fra A til Å uten å føle seg som en materialistisk dust, fordi man ikke spanderer småpenger til pappkoppmafiaen?

Til slutt: Jeg savner Oslo. Med alle sine merkelige særtrekk, irritasjonsmomenter, mennesker i overtall og raringer. Jeg savner det alt hele tiden. Jeg var en del av Oslo. Jeg passet inn. Veldig få visste hvem jeg var og veldig få kikket rart etter meg. På teateret på lørdag ble jeg sittende ved siden av en av julebord-deltakerene som jeg ikke ante hvem var. Men hun visste selvfølgelig hvem jeg var og hvor jeg jobbet. Er det for mye forlangt å være bittelitt anonym av og til?

Jeg bare spør.