Venna for livet

Caster Semenya

Denne saken engasjerer meg. Veldig. Caster springer fort. Så fort at det blir stilt spørsmål om hun virkelig er ei jente. Jenter kan nemlig ikke springe så fort. Visstnok. I tillegg er hun maskulin. Den kjøper jeg. Hun utredes nå i alle himmelretninger for å finne svar. Greit nok.

Men saken rører noe hos meg. Vi snakker om ei 18 år gammel jente som plutselig har hele verdens øyne rettet mot seg. Hun må jobbe for å bevise at hun er ei jente.

En talskvinne for det nasjonale friidrettsforbundet sier de er bekymret for Semenyas mentale helsetilstand.

- Hun snakker med psykologer hver dag, som forsøker å hjelpe henne gjennom det hun nå opplever. Vi er bekymret for henne, sier Phiwe Mlangeni-Tsholetsane

Jeg synes oppriktig synd i Caster. Hva skjer med henne videre? Får hun oppfølging? Tar de vare på henne? Heldigvis ser det ut til at byen hun kommer fra i Sør-Afrika støtter opp om jenta. De verner om henne og ber pressen ligge unna.

Det er godt at noen bryr seg. For dette føles litt som omreisende Sirkus i riktig gamle dager. Da de stilte ut damer med sjegg, dverger og verdens høyeste mann.



Jeg håper du er tøff, Caster. Og holder hodet høyt uansett hva resultater viser og hva folk sier om deg. Jeg håper du får fortsette å løpe og jeg håper du klarer deg videre i livet. Ingen 18-åringer skal være nødt til å gjennomgå noe sånt. Så fortsett å smile!

Kanelboller

Etter å ha ryddet rommet til ungen så ventet fantastisk belønning. Kanelboller med sjokolade og marsipan. De smakte himmelsk.

Nytt hår

Endelig. Ikke mer ullhund. Jeg forguder frisøren min og fikk beskjed i dag at hun skal jobbe en dag i uka i permisjonen. Juhu. Jeg er reddet.

Ny genser

Høsten er på vei, ute øspøsregner det og jeg går rett inn i høstmood. Jeg elsker dette været etter klokken 20:00. Når jeg kan synke inn i sofaen, se søppel på tv med god samvittighet og bare slappe av med en god kopp te (husk å kjøpe noe bedre enn det som er i hus nå) og strikketøy. For øyeblikket har jeg ikke mindre enn 3 prosjekter på gang. Men jeg skjønner hva jeg kommer til å konsentrere meg om. Ny genser til 6-åringen. Jeg tar ingen sjanser og kjører på i størrelse 10 år. Men jeg har et håp om å bli fortfort ferdig. Den er ganske lettstrikket og det er raglan-felling, noe jeg allerede har bevist at jeg behersker. Og jeg elsker tanken på at jeg kan ferdigstille den selv. Planlegger å strikke større (lengre) hals på den sånn at den kan brettes ned. Jeg startet i dag og jeg hater å starte. Men man kommer ikke videre her i verden om man ikke starter. Jeg skal strikke russesokker også, men det får bli innimellom. Når jeg har nye strikkeprosjekt på gang så blir jeg litt som en liten unge med en ny leke. Jeg klarer ikke la være. Men samtidig er det greit - jeg bruker pr tiden for mye tid på nettet, så dette gir meg en mulighet til å fokusere på noe annet.

I morgen skal jeg til frisøren igjen. Juhu. Min fantastiske frisør er gravid og det var litt trøblete å finne en time. Men jeg skal altså skvises inn før jeg begynner på jobben i morgen. Det trengs. Jeg ser ut som en vattdott på håret nå. Det blir godt.

Sunday sunday

I dag har jeg virret rundt i huset og prøvd å sette igang en del prosjekter. Livet er fremdeles i poser og sekker og jeg gjør så godt jeg kan. Men jeg føler egentlig at jeg bare flytter på ting og det er en smule frustrerende. Jeg vil ha endringer, jeg vil ha framgang!

Nå lager jeg middag - Toro Lasagne funker som fy. Og så baker brødmaskinen min brød. Jeg elsker den ganske mye, kjenner jeg.

Jeg vil ha med en sang. Den fineste sangen i verden. Jeg vil bare grine når jeg hører den.

Kings of Leon - The Closer:

Keiservarden

Vi startet kl. 19:15 fra veien og hadde blodslit opp. Men himmel så verdt det var da vi litt over kl. 20:00 hadde denne utsikten. Vakkert, rett og slett.